Jord

Jeg har tenkt en del på jord i det siste

Jeg har fått jordgalskap

Jeg har spist jord.

Det er

I beste fall

dumt.

Hei jord jeg elsker deg

Jeg vil eie deg, pløye deg, grave meg ned i deg, ligge i dine grøfter, jeg skal begraves i deg jeg skal bli til deg. Jeg er ikke redd for å dø men å bli begravd levende. Herregud ikke la meg begraves levnede tenker jeg rett før jeg sovner.

Jeg drømmer at jeg blir begravd levende.

Våkner og er sliten etter å ha panisk forsøkt å grave meg ut.

Men jeg våkner i lyset, flere meter over jorden. Jeg var i en drøm, i en drøm! Heseblesende gravde jeg meg ut av jorda ut av drømmen. Jeg våknet i sengen min. den er 2 meter over nærmeste potteplante og 4 meter over bakken.

Er det farlig å spise jord?

Jeg spør for en venn.

En dag skal jeg begrave moren min, slik hun begravet sin. Det er sånn vi gjør det i min famille. Datter begraver mor ikke omvendt. Jeg har lovet, jeg må følge med når jeg går over veien, aldri drikke gift, jeg gjør som moren min sier, det skulle bare mangle.

Det er bra jeg elsker jord.

Pappa spør om jeg skal ligge der lenge.

Han skal på butikken og jeg kan være med om jeg vil.

Jeg reiser meg opp og børster av meg jorda.

Pappa står på åkeren og går både i ett med landskapet og er samtidig en høyreist bauta. Jeg skjønner ikke hvordan han gjør det.

Når vi står på prix kjenner jeg noe rart i lomma, mykt og litt glatt.

Mark.

En gang fant jeg en gaffel i skoleranselen min.

Den lå midt i matteboken.

De andre barna lo.

Det er ren hasard å gjøre lekser ved kjøkkenbordet når man bor i et overmøblert hjem. Da får man gafler med seg i matteboka og skammen brenner seg inn slik at når du er over 40 og står på prix og finner en mark i lomma blir magen full av stein.

Jeg lar meg synke til bunns.

Det tar flere timer før jeg er myk igjen.

Jeg besøker bestemor

Jeg tør heller ikke denne gangen å ta med en neve jord.

Jeg skjønner det ikke.

Jeg ber mamma spørre Ola prest om han kan vigsle hvilken som helst jord. Ikke fordi jeg vil vigle noe eller har en plan jeg bare ….

Mamma svarer raskt

Ola er på korøvelse, han ringer opp igjen.

Drømte om deg i natt. Lette desperat etter deg, du var forsvunnet.

Fant deg endelig til slutt, du holdt på å pakke saker i en rød firkantet skoleveske.

Og du var bare liten 7-8 år. Voldsom lettelse.

Våknet, klokka var halv fire, stod opp vasket bad og do ,ryddet og malte klovner.

Jeg og moren snakker IKKE om den begravde hunden. Kanskje senere.

Du må fortelle om jordluft sier du. Jeg tenker på at du flotte armene dine.

Å ikke være redd er ikke det samme som å ville.

Det er lett å rote det sammen.

Jeg er en stor motstander av døden, ikke tro noe annet.

Jeg begynte å sørge over bestemoren min lenge før hun døde og hver dag siden.

 Jeg elsker ikke døden.

Det er jord jeg elsker.

Bjørn lærer meg å lage et effektivt våpen ved hjelp av en fisk og litt jord.

Den mannen kan mange nyttige ting, jeg sier til sønnen min at om noe av katastrofale dimensjoner skjer og han ikke finner meg så må han dra hjem og finne Bjørn.

Han lover. Det skulle bare mangle.

20. august 1985 Det er det jeg ikke hører. Lyden av hunden. Min mor graver et hull, stort nok til hunden, men ikke dypt nok til oss begge.

Alt er svart, dagen, den våte jorda, og plasten vi har pakket hunden inn i.

 «Gravferdsmetodene fra 1950-tallet og frem til 1975 har de siste årene skapt store utfordringer ved landets gravlunder. Et stort antall døde på den tiden ble svøpt i plast. Men når slike graver er blitt åpnet for gjenbruk, har det vist seg at plastfolien har hindret en normal nedbrytning av kroppen».

Dette leser vi i aftenposten en helt vanlig lørdag, og en hund i svart plast begynner å hjemsøke oss. Vi skal aldri plante noe i den delen av hagen igjen.

Hei mamma, jeg har skrevet noe, jeg ringer i morgen så skal jeg lese det for deg.

 God natt Villbasse.