Norsk Bauta
Bakgrunnen for Norsk Bauta
“88 prosent av omsetningen av kunst i andrehåndsmarkedet, skapt av nålevende kunstnere, er fra mannlige kunstnere.
Gjennomsnittprisen ved andrehåndssalg av verk av mannlige kunstnere var i fjor 23 823 kroner, mot 13 249 kroner for verk av kvinner.
Det er store forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder innkjøp til museum og samlinger: Tall fra 2010 viser at i faste utstillinger i kunst- og kulturhistoriske museum var under 11 prosent av arbeidene laget av kvinnelige kunstnere”
(Tall fra bransjestatistikken Kunst i tall (utgitt i 2018), sistnevnte punkt fra Å samle kunst av Jorunn Veiteberg som refererer til Meld. St. 23 (2011–12 Visuell kunst).
Det kan se ut som det er en oppfatning om at kunst laget av menn er mer verdt enn kunst laget av kvinner.
Potteblå er en blanding av urin og Indigo. Dette er en av våre eldste metoder for å lage varig blåfarge i tekstil. Indigo fester seg ikke til tekstil om den blandes i rent vann. Ammoniakk er derimot utmerket som bindemiddel. Urin, var før man kunne fremstille ammoniakk kjemisk, den største kilden. Det har også gitt metoden navnet; Potte blått. Metoden var Hannah Ryggens mest brukte fargemetode og hun både bidro selv og samlet inn urin fra venner og familie. Slik er Ryggen selv og omgangskretsen hennes representert i materialet i teppene.
Innholdet i urinen påvirker fargen. Hva man har spist og hva man har drukket, helse og alder er eksempel på hva som gir ulike nyanser av blått. Etter å ha arbeidet med fargemetoden noen år hadde jeg har jeg gang på gang blitt konfrontert med en bestemt myte: det bare er menn som kan bidra med urin til å lage potteblått. Det kommer fra ulike hold, både eksperter på farge, eksperter på Hannah Ryggen og museer. Det kan se ut som man tror menn har magisk urin.
Best kunst og magisk urin der altså.
Jeg besluttet å lage potteblått med kunstnere og kunsthåndverkere i Norge, som rammes av myten og tallene, med et fylke i gangen. Jeg begynte med mitt eget fylke, Trøndelag.
De som vil delta donerer 5 liter urin. Denne blir til et personlig fargebad som farger en t-skjorte, ullgarn og silke. T-skjorten får navnet til kunstneren. Ull og silke blir tuftet og sydd sammen til en tekstil skulptur som vokser år for år.
Selv om museer og offentlige samlinger nå er langt mer oppmerksomme på problemet og både trekker frem kvinner i samlingene og kjøper inn kunst fra kvinner bevisst er det langt fra store endringer og jeg regner med å lage potteblått resten av livet.
Prosjektet har fått støtte av billedkunstnernes vederlagsfond og hederlig omtale fra blandt andre Sylvi Listhaug og Trude Basso.
